Misfornøyd med arbeidstakeren? Tenk deg om før du sender den e-posten...
Published by Advokat Talsnes i 1 · 5 september 2017
Tags: Arbeidsrett., Etterlønn., Sluttlønn., Aksjeloven, §6, 2
Tags: Arbeidsrett., Etterlønn., Sluttlønn., Aksjeloven, §6, 2
Lagmannsretten avsa nylig en dom som gav tidligere arbeidstaker (som hadde vært daglig leder) rett til mer etterlønn enn det arbeidsgiver mente var riktig.
Arbeidsforholdet ble avsluttet ved at styret og indirekte eier av selskapet sendte arbeidstaker en e-post hvor arbeidstakeren (samt en annen i ledelsen) ble bedt om å "vurdere" sin stilling. Det ble også uttrykt sterk misnøye.
Arbeidstakeren svarte at han tok dette til etterretning og imøteså styrets tilbud på sluttavtale (etterlønn) slik som det fulgte av arbeidsavtalen. Det vil si at arbeidstakeren anmodet arbeidsgiver om å følge sin forpliktelse til å utbetale etterlønn.
Arbeidsgiver og arbeidstaker var imidlertid uenig om hva som var avtalt om omfanget av denne etterlønnen.
Arbeidsavtalen mellom den tidligere arbeidstaker (dvs. daglige lederen) og arbeidsgiveren lød slik:
«Dersom ansettelsesforholdet bringes til opphør etter initiativ fra arbeidsgiver, eller pga. av akkord/konkurs det første året, har arbeidstaker rett på 12 måneder etterlønn. Det samme gjelder dersom det skjer vesentlige endringer i eierforholdet hos arbeidsgiver. Etterlønnen nedtrappes med 1 mnd for hver 2. måned, slik at det etter 12 måneders ansettelse er en etterlønn på 6 mnd.».
Arbeidstakeren ble ansatt fra 01.10.2015. Arbeidsforholdet ble avviklet i løpet av februar 2016.
Arbeidstakeren mottok lønn frem til og med med mai 2016.
Arbeidstakeren reiste søksmål vet tingretten og fremmet krav om ubetaling av etterlønn for ytterligere 7 måneder.
Tingretten avsa dom som gav arbeidstaker rett til ytterligere 6 måneders etterlønn.
Arbeidsgiver anket til lagmannsretten og fremsatte to påstander.
For det første at arbeidstakeren frivillig hadde stilt sin stilling til disposisjon.
Arbeidsgivers argumentet var altså at arbeidstaker ikke hadde fratrådt sin stilling «etter initiativ fra arbeidsgiver», og at arbeidsgiver ikke hadde ment å si opp arbeidstakeren.
Arbeidsgiver fikk ikke medhold i sin første påstand.
Lagmannsretten la ikke vekt på hva eventuelt arbeidsgiver (subjektivt) hadde ment, og la i stedet vekt på hvordan e-posten objektivt måtte forstås. Lagmannsretten mente at e-posten «vanskelig» kunne «forstås på annen måte» enn at arbeidsgiver ønsket arbeidsforholdet avviklet.
Videre viste lagmannsretten til at arbeidsavtalen ikke krevde at det skulle foreligge en formelt riktig oppsigelse eller avskjed, og at de aktuelle handlingene fra arbeidsgiver måtte «anses å utgjøre et initiativ til å bringe arbeidsforholdet til opphør fra arbeidsgivers side».
For det andre påsto arbeidsgiver at det kun var styret som kunne ansette og ta initiativ til opphør av arbeidsavtalen, jf. aksjeloven § 6-2 andre ledd.
Arbeidsgiver fikk heller ikke medhold i denne påstanden.
Det forelå en protokoll fra styremøte samme dag som e-posten. Den var ikke underskrevet, men lagmannsretten fant «sannsynlighetsovervekt for at det innholdet i utkastet til protokoll gir uttrykk for, kom frem under styremøtet».
Videre bemerket lagmannsretten at heller ikke styrelederen i arbeidsgiverselskapet hadde reagert selv om han kjente til arbeidstakerens forståelse av arbeidsgivers e-post. Lagmannsretten uttalte at «i en slik situasjon fremstår ikke eventuell manglende formell godkjenning i styremøte som avgjørende for at selskapet skal være forpliktet til å utbetale etterlønn».
Lagmannsretten fant at arbeidsforholdet var forankret i styret og fremmet på vegne av selskapet, jf. aksjeloven § 6-2 andre ledd.
Lagmannsretten gav også en tilleggsbemerkning om at «handlinger fra andre enn de organ som formelt kan forplikte et selskap etter omstendighetene kan være rettslig bindende for selskapet» (jf. Rt-2000-610).
Her hører det med til helhetsbildet at denne personen/arbeidsgiveren var ett av 2 styremedlemmer i arbeidsgiverselskapet, samt var sterkt involvert i driften. Videre at arbeidsgiverselskapet var heleid av et morselskap hvor den samme personen/arbeidsgiver både var daglig leder og eneste styremedlem. Dette morselskapet var heleid av den samme personen og hans kone (hhv. 1 og 99 prosent).
Med dette forkastet lagmannsretten anken.
Vedkommende arbeidsgiver hadde altså posisjonert seg både i ansvarsmessig og skattemessig betydning, men hadde likevel i praksis tilnærmet full kontroll over begge selskapene.
Det er fullt lovlig, men hjalp ikke i arbeidsrettslig sammenheng.
(Kilde: Lovdata)
1 review