Hundebitt
Published by Advokat Talsnes i 1 · 8 juni 2018
Faktum som ble lagt til grunn for avgjørelsen
Hendelsen skjedde under en normal møtesituasjon. Det vil si at hundeeieren gikk med hunden i kort bånd og møtte på en forbipasserende. Det var en mann som ble kraftig bitt av en hund.
Mannen som ble bitt hadde strekt frem hånden. Etterpå hadde mannen merker etter hele hundekjeven på underarmen. Det ble lagt til grunn at det kun var mannens tykke bekledning som hindret tennene fra å nå frem til huden.
Hundeieren hadde beskrevet situasjonen slik at den forbipasserende kom bort for å hilse på hunden. Den forbipasserende beskrev situasjonen slik at hunden kom bort til ham, og som en refleks strakk han da ut hånden.
Høyesterett uttalte imidlertid at den rettslige vurderingen uansett blir den samme.
Hundeloven
Det ligger opp til politiet å vedta avliving av hunden dersom den har angrepet eller skadet et menneske.
Vilkåret er at dette ikke fremstår som et uforholdsmessig tiltak.
Ved vurderingen av hvorvidt avliving skal anses som et uforholdsmessig tiltak, skal det legges særlig vekt på hvilken fare som har vært tilstede, påført skade, den risiko og utrygghetsfølelse hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden og hundens nytteverdi.
Det skal ikke legges vekt på hundens økonomiske verdi eller det økonomiske tap etter påført skade.
Hadde det vært et barn som ble utsatt for hundebittet i stedet for en voksen, ville utgangspunktet vært at hunden skulle avlives (jf. § 18, 4. ledd, nr. 1). Ettersom det var en voksen person, bedømmes saken etter § 18 første ledd. Det vil si avgjørelsen bygger på en bredere vurdering.
Domstolens rettslige vurdering av faktum
Skaden
Høyesterett anså skaden for å kunne defineres som «vesentlig skade» (a48). Ordlyden i § 18 første ledd inneholder ikke begrepet «vesentlig skade», men i lovens § 2 defineres «vesentlig skade» på samme måte som kroppsskade etter straffeloven § 273. Høyesterett anså derfor dette for å si noe om alvorlighetsgraden.
‘Alvorlighetsgraden’ er heller ikke å finne i ordlyden, men bruken av begrepet peker igjen tilbake til lovens ordlyd; «hvilken fare som har vært tilstede» samt «påført skade».
Risiko
Vedrørende fremtidig risiko og utrygghetsfølelsen, viste Høyesterett til at det finnes situasjoner som ikke oppfyller lovens krav til avliving (a41). Domstolen viste her til departementets omtale av bestemmelsen (side 153 i proposisjonen). Bagatellmessige skader, hunder av liten størrelse eller med liten styrke som ikke gir grunn til frykt er eksempler på tilfeller som ikke oppfyller lovens krav som må være oppfylt før avliving.
Derimot er det ikke nødvendig å gå dypt ned i den enkelte hunds psyke. Høyesterett uttalte at den reelle faren må kunne bedømmes ut fra objektivt konstaterbare faktorer, vitneutsagn og øvrige opplysninger i saken (a41). Høyesterett viste til at lovens forarbeider gav uttrykk for skeptisisme til bruk av utstrakt testing av hunden eller bruk av hundesakkyndige.
Hva som regnes som uakseptabel risiko er ikke spesielt høy (a42). Risikoen må imidlertid være reell og det må være ikke ubetydelig risiko for at hunden vil angripe igjen.
Ettersom hendelsen skjedde under en normal møtesituasjon, anså Høyesterett at det forelå høy sannsynlighet for at noe lignende ville skje igjen.
Hundeeieren forsøkte å vise til en test av hunden som ble utført av en hundesakkyndig. Imidlertid avviste Høyesterett hundeierens argument, ettersom testen ikke ble utført på samme måte som en vanlig møtesituasjon. Høyesterett viste til at den sakkyndige på forhånd hadde vært hjemme hos hunden og tilbrakt mer enn 2 timer sammen med den.
Videre forsøkte hundeeieren å argumentere med at hunden hadde hatt forhøyet testosteronnivå på grunn av en kastreringschip. Ettersom chipen var tatt ut, var argumentet at risikoen var borte. Imidlertid uttalte et veterinærvitne i saken at vitenskapelig litteratur opplyser at slikt forhøyet testosteronnivå kun skjer i «veldig sjeldne tilfeller». Et annet vitne, en adferdspesialist på hund, uttalte imidlertid at det var kastreringschipen var skyld i aggresjonen. Adferdspesialisten hadde imidlertid ingen vitenskapelige kilder å vise til. Hun hadde heller ikke møtt den aktuelle hunden eller hundeeieren.
Høyesterett la ikke vekt på at hundeeieren opplyste at hunden hadde vært rolig i tidligere stressituasjoner.
Høyesterett la heller ikke vekt på at hunden hadde oppført seg eksemplarisk i hundekennel etter den aktuelle hendelsen. Høyesterett viste til at i hundekennel er det trygge omgivelser og hundevant personell.
Utrygghetsfølelse hunden og hundeholdet
Videre viste Høyesterett til politirapporter om at hunden hadde skapt frykt i lokalsamfunnet ved angrep på hunder. Selv om ikke disse angrepene gjaldt mennesker, forårsaket de frykt (a56).
Alternativ reaksjon
Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den (jf. § 18).
Imidlertid viste Høyesterett til at en forutsetning for omplassering er at faremomentene blir fjernet (a57). I denne saken var imidlertid faremomentet de grunnleggende egenskaper hos hunden.
Personlig betydning for hundeeier
Høyesterett viste til at hundeierens behov for og tilknytning til hunden ikke er det sentrale tema, og må vike for risikoen og utryggheten hunden utgjør.
Til sammenligning
Hadde det vært et barn som ble utsatt for hundebittet i stedet for en voksen, ville utgangspunktet vært at hunden skulle avlives (jf. § 18, 4. ledd, nr. 1). Ettersom det var en voksen person, ble saken bedømt
etter § 18 første ledd. Det vil si avgjørelsen bygger på en bredere skjønnsvurdering.
Til ettertanke for hundeiere
Risiko og utrygghet for andre veier mer enn hundeeierens behov for eller tilknytning til hunden.
Hundeeieren og hunden har ansvaret for hundebitt selv om det er den forbipasserende som tar initiativ til å klappe hunden.
Hundens økonomiske verdi har ingen betydning for spørsmålet om avliving.
For øvrig er det et strengt erstatningsansvar når det gjelder skader forvoldt av hunder. Noe som kan medføre et økonomisk tap for hundeeieren.
(Kilde: Lovdata)
2 reviews